Dagen begynte altfor tidlig, og vondt i et telt på et liggeunderlag. Etter dusj og èin kopp kaffi var eg klar for å ro. Siden dagen hadde starta så tidlig, tenkte eg at eg kunne fullføre Jøsenfjorden, når eg først hadde kommet så langt .
Det er èin spektakulær fjord, og utrolig tur inn til Førrebotten. Eg blei rett og slett svimmel av å vri hodet i alle retningar, då eg rodde innover. Eg prøvde å holde meg midt i fjorden, då eg regner med at det heile kan ramla sammen hvert minutt. Då eg kom til enden av fjorden, auste eg båten og starta på returen. Eg hadde sett mørkt på turen fra Jøsenfjorden, og nå hadde eg lagt til 10 nautiske mil og.
Etter å ha gjort den aller mest nødvendige proviantering på Samvirkelaget i Vadla, starta eg på det som eg visste kom til å bli èin lange dag i robåt. Eg var vel halvveis til Indre Eiane då eg la merke til at horisonten fyltes med mørke skyer. Vind og bølger tok seg opp. Og det heile blei litt traurig. Eg hadde selvfølgelig gjort minimalt for å knytte seil til mast og sørga for at bagasjen var tørr, så eg kjente at eg nå ville komme ut av været med første og beste anledning. Det var ei halv nautisk mil til Indre Eiane, men nærare lå hyttene på Ramsfjell. Eg fikk kontakt med ekteparet Helgeland i den eine hytta, og fikk slippe inn i den einaste gode moloen i området. Det som for et øyeblikk siden hadde virka håplaust, blei nå avsløst av trivelig kaffeslaberas i ei flott hytte ved Riksveg 13. Eg kunne blitt der resten av dagen eg, men eg såg jo at etter bygene, var det nå blitt optimale forhold for å fortsette å ro ut fjorden.
Det blei nesten litt for mye av det gode då eg faktisk kunne seila ut av fjorden, som eg dagen i forveien hadde seila inn i. Det er èin heilt egen lykkefølelse, og den sitter litt igjen enda, sjøl om det selvfølgelig ikkje skulle vare ut fjorden. Eg kom et godt stykke forbi Ytre Eiane, men så kjente eg at eg va der kor sjøen ville inn og vinden ut. Det blei èin gyngete affære, men eg seila så lenge som eg kunne. Til slutt var der dessverre ikkje håp, og eg måtte kjempa mot været de siste nautiske mila mot Nesvik. Men det gjekk på et vis, og nå ligger eg i teltet, og regnet plasker ned. Eg kunne jo tatt ferja over til mor, men er èin på ekspedisjon, så er èin på ekspedisjon.
Kommentarer
Legg inn en kommentar